Gamle ord II

Smerte.

Det river og sliter, en plass som ikke er hjemme, hvorfor kan jeg ikke glemme, all ondskap som kommer til meg, når virkelighetens ansikt har snudd seg bort, all mening er brutt i stykker, som ligger et annet sted, bortenfor den måne, som vi aldri ser, lik et skyggeland uten mørke, en ørken uten tørke, jeg sier ikke mer.

Ensomhet, sa den vise, er et paradis for den overfylte hjerne, hva tenkte han da, han som dengang ble alene? Det bor i oss noe almektig, som kan ta den største pinen i fra oss, slukke vår brann uten vann, la det lettes i en brønn fra evighetens kilde, tørke ut den altoppslukende sump, som lengter etter meg og mine like.


Juli

Naboene graver i hagen,
jeg ligger og soler meg på magen,
en mild bris suser i trærne,
unger leker med ball på grønt gress,
siste søndag i juli.

Jeg legger boka fra meg,
og undrer meg på,
er livet bedre enn nå?
Siste søndag i juli.