Gamle ord II

Smerte.

Det river og sliter, en plass som ikke er hjemme, hvorfor kan jeg ikke glemme, all ondskap som kommer til meg, når virkelighetens ansikt har snudd seg bort, all mening er brutt i stykker, som ligger et annet sted, bortenfor den måne, som vi aldri ser, lik et skyggeland uten mørke, en ørken uten tørke, jeg sier ikke mer.

Ensomhet, sa den vise, er et paradis for den overfylte hjerne, hva tenkte han da, han som dengang ble alene? Det bor i oss noe almektig, som kan ta den største pinen i fra oss, slukke vår brann uten vann, la det lettes i en brønn fra evighetens kilde, tørke ut den altoppslukende sump, som lengter etter meg og mine like.


Juli

Naboene graver i hagen,
jeg ligger og soler meg på magen,
en mild bris suser i trærne,
unger leker med ball på grønt gress,
siste søndag i juli.

Jeg legger boka fra meg,
og undrer meg på,
er livet bedre enn nå?
Siste søndag i juli.

Gamle ord

Ondskap.

La de små barn komme til meg, sa hans sønn
siden den gang har vi alle gått i bønn
for alle de sjeler som blir tatt i fra oss
opp til himmelens hvelving hvor all ondskap er samlet
Hvem kan avgjøre vår skjebne uten hensyn
barn blir utslettet like raskt som et lyn
uten mulighet til å bevise rettmessig eksistens
her på et mulig paradis, men blir forlatt eller tatt
etter humør til en kraft som er ond.

FLUA

Det ligger en flue under senga mi, den flyver ikke mer
Som en snudd skilpadde ligger den, den flyver ikke mer
Den kan ikke høre Miles eller lese Munch,
se på Edvard Grieg eller ta seg en klunk.
Det ligger en flue under senga mi, hvor kom den fra?
Stakk den innom en snartur, mens jeg tok meg en lur,
så våkna jeg, lukka vinduet, og gikk ut en tur.
Prøvde den desperat seg ut av vinduet å stange,
var dørsprekkene for trange, ble den desperat til slutt?

Det ligger en flue under senga mi, den flyver ikke mer.

Fortapt

Jeg vil ikke se deg,
jeg vil ikke be deg,
om noe som du ikke vil.

Kanskje får jeg det til,
en annen dag, en annen tid,
med behag, uten splid.

Jeg vil ikke kreve,
at du skal være til stede,
holde i min neve, ta meg på mitt kinn.

Fortapt er vi for hverandre,
det er umulig å forandre,
uten å klandre, et liv som er passert.

Hvahvor

Hva er et lys uten et øye til å se det,
hva er musikk, uten ørets oppfattelse
hvor kan vi gå, uten føtter
hvor skal vi bo, uten røtter
kan nysgjerrigheten tilfredsstilles uten nye mål
reis vekk, sa den lamme, men ingen hørte på ham
hvor skal vi gå, slik at verden kan bestå, som den har gjort til alle tider, barn som aldri lider, stammer som ikke strider, med et sverd vi ikke vet hvor hører hjemme, la oss ikke glemme de nye som skal komme, hit hvor vi tror,
ingen bor, uten mor eller bror, søster som er stor, far som aldri kommer hjem.